Benken: Joakim Bjørnerud, Trond Aass og 

Magnus Sveen

De siste årene er Urbane Totninger og en og annen konsert det eneste som har fristet oss til Kapp, men i år har de altså fått på beina fotballag igjen. Det kan se ut til at konsert og show er det kappingene selv har vært mest opptatt av de siste årene også, noe som har gått litt ut over kvaliteten på fotballaget.  

Hjemmelaget åpnet kampen best mot et tamt Toten-lag. Det var ikke veldig mye futt i kappingene heller, men litt mer enn i de røde. Tempoet ute på banen var så lavt, at gåfotball ble redefinert det første kvarteret på Fauchald onsdag kveld. Til tross for det ikke eksisterende tempoet kom hjemmelaget til et par sjanser innledningsvis i kampen, men Manuel Neuer, nei Hans Svellet var det, i målet til FK Toten holdt gjestene inne i kampen. På et godt skudd fra 17-18 meter fikk han slengt opp en arm og slått ballen i tverrliggeren. Returen plukket han selv opp, før medspillerne fikk huden full. Det tok altså ikke mer enn et kvarter før kjipperhuggu var på plass hos utespilleren.

Runden med kjeft så ikke ut til å hjelpe, for det var fortsatt like tamt utpå der etterpå. Vi prøvde å spille, men fikk det ikke helt til da vi hadde ballen. Vi kom på halvdistanse hele tiden, og  ga Kapp litt for enkelt spillerom da vi ikke hadde ballen. Men så, nesten ut av intet kom 0-1 på en corner. Håkon Svellet la inn i feltet, der Dag Alund ventet og satte 0-1. Fullt fortjent. Med tanke på at vi hadde endt opp med å slå en del langt frem til da, og skapte sjanser etter dødball syntes nok noen vi kanskje var litt kyniske. Vi er ikke uenige.

Målet tente en liten gnist i kampen, og like etter lå også 0-2 i nettet bak Kapp sin keeper. Håkon Farås la inn til Håkon Svellet som skjøt. På egen retur var han frempå, og vips 0-2 i løpet av bare 2-3 minutter.

Vi hadde klart å få kampen litt mer inn i vårt spor, uten at vi på noen som helst måte hadde kontroll. Til det var avstanden mellom lagdelene alt for stor, og vi var fortsatt for passive. Det utnyttet Kapp, og spilte seg til noen sjanser. «Dette er en eneste stor målsjans,» som en av spillernes deres ropte var nok en overdrivelse, men de skapte absolutt noen halvsjanser. Til slutt utnyttet de også en av sjansene, da de kom rundt på kanten og fikk lagt inn i feltet til tidligere Toten-spiller Espen Langerud som plasserte ballen i nærmeste hjørne. Vips var det full kamp igjen.

Kappingene jaget utligning, men i stedet var Toten-spiller og kapping Anders Evenstuen frempå og la på til 1-3, som også stod seg til pause. Det var ikke ufortjent, men resultatet må sies å ha vært noe flatterende. To mål bedre var vi ikke i 1. omgang.

I pausa kom Trond Aass inn for Amund Berg som dro til Lena for å spille juniorkamp. Vi bestemte oss også for å justere presset litt da vi syntes vi hadde slitt med store avstander mellom lagdelene i første omgang. I tillegg fantes det ikke aggressivitet i presset, så vi ble enige om å starte i en boks og jobbe oss utover.

Den andre omgangen ble aldri spennende. Vi trillet ball, og kappingene løp stort sett mellom. Når vi satte 1-4 var kampen i realiteten punktert. Kapp prøvde seg litt, men slet med å bryte gjennom. De slo litt inn i bakrom, men Neuer var offensiv og plukket opp gjennomspillene. I stedet scoret vi tre ganger til, og vant dermed hele 1-7.

Det ble faktisk ingen kort i lokaloppgjøret, noe som egentlig peker mot en finspilt kamp, men Lars Håkensbakken skal vel prise seg lykkelig for at han ikke fikk kort da han satte inn en takling som kvalifiserte til høstfarger. 

I den andre omgangen fikk vi til mye mer spill enn i den første, og ballen gikk mye bedre i laget. En kombinasjon av at Kapp ble slitne og at vi vel må innrømme at vi stilte et godt lag var nok hovedgrunnene til det.

Nå gjenstår kun en kamp denne sesongen, da Redalen 2 kommer til Lena søndag klokka 15:00.

Benken: Lars Alund, Martin Aass, Amund Berg og 

Anders Evenstuen. 

Allerede på oppvarmingen merket de fleste at ting ikke fungerte helt optimalt. Pasningene var så som så, men det hender det jo at de er uansett. Praten var fraværende, heller ikke noen sensasjonell nyhet. Vi holdt på å skade hverandre da vi spilte, men heller ikke det er helt uvanlig. Det var bare det at alle disse tingene skjedde samtidig. I garderoben før start sa vi at vi skulle glemme oppvarmingen, og kline til når dommeren blåste i fløyta. Så sagt, så ugjort.

Gjestene fikk tidlig et grep om kampen, mens vi slo feilpasninger, kom på etterskudd, ga bort bakrom, kjeftet på dommer, motspillere og hverandre. Bedre ble det ikke av at de fikk presset inn 0-1 på en corner de til slutt fikk slått. For det tok sin tid. Alt Øyer-Tretten foretok seg tok tid for øvrig, utenom når de vant ballen på midten og banket den i bakrom på første berøring. På innkast skulle det flyttes opp, og backen som var helt i motsatt hjørne og ende av banen skulle kaste. At Øyer-Tretten gjorde det er for så vidt helt greit, at de fikk lov til det syntes vi kanskje ikke var like greit. 

Utover den 1. omgangen fikk vi litt bedre kontroll bakover, men fremover skapte vi ikke all verden. De gangene vi prøvde å spille oss gjennom midten ble det som regel brutt fordi vi brukte en berøring eller fem for mye, mens de gangene vi slo langt hendte det at det skjedde litt. Ikke mye, men litt. Vi mener å erindre at vi kom til en sjanse eller to i den første omgangen, men noe flere enn det var det ikke.

I pausen gjorde vi fire bytter og ble vi enige om å klinke til i 2. omgang. 2-3 minutter ut i 2. omgang stod det 0-2. Ei meget lav sol må få litt av skylda, men ikke all skyld. Om humøret ikke hadde vært det beste i 1. omgang, så ble det ikke spesielt mye bedre av 0-2 i mot. Og omtrent ti minutter ut i 2. omgang fikk Lars Alund marsjordre med to gule i løpet av noen sekunder, da han var litt uenig med dommeren.

På dette tidspunktet var det nok en del som så mørkt på våre muligheter, spesielt med tanke på hvor tamme vi hadde vært. Men i stedet så skjedde det som ofte skjer, laget som får en utvist biter tenna sammen, og herfra og inn var vi det beste laget. Plutselig begynte vi å gjøre ting litt enklere, vi tok i litt ekstra og klarte etter hvert å legge litt trykk på gjestene. Dette trykket resulterte relativt kjapt i at vi reduserte til 1-2, da Amund Berg ble spilt fri inne i 16-meteren og avsluttet enkelt i mål. Håpet var tent.

Dessverre så klarte vi å gi bort et mål noen minutter senere, etter at de omsider fikk tatt avspark. På en relativt sjelden visitt i den 2. omgangen fikk de innkast nesten ved hjørneflagget. Veldig passivt forsvarsspill ga dem enkelt en 1-3 scoring, og litt ro igjen.

Mens de kom seg tilbake på riktig side gjorde vi et bytte og la om til tre bak. Joachim Enger kom inn på topp som tankspiss, og vi pumpet ballene opp mot mål. Den lite underholdende fotballkampen ble faktisk mer underholdende da vi la om til denne stilen, for vi klarte å skape flere sjanser. Til slutt så endte det med at vi presset frem et straffespark. Skolissa til Amund Berg hektet seg fast i knottene til en av Øyer-Tretten sine spillere, og Amund gikk i bakken. Soleklar straffe. 

Fra 11 meter var Henrik Svellet sikker, og limte ballen inn ved stolperota. Vips var det virkelig kamp igjen. Etter straffemålet slo dommeren av en lengre prat med omtrent hele Øyer-Tretten, mens vi utålmodig ventet på å komme i gang så vi kunne utligne. 

Da vi omsider kom i gang igjen, fortsatte vi å trykke gjestene bakover med vår ganske enkle spillestil, og kunne fort fått en utligning. Cornere, innlegg og baller som spratt hit og dit kunne med litt flaks resultert i scoring. Vi syntes faktisk vi hadde fortjent det også, til tross for den svake 1. omgangen, men det ville seg ikke. Selv ikke da Anders Kristoffersen kom opp på en corner helt på tampen fikk vi ballen i mål, og kampen ebbet ut med 2-3. 

Nå gjenstår kun to seriekamper denne sesongen. Først venter Kapp borte, før Redalen 2 venter hjemme i siste serierunde.